Jeg hadde sett et menneske falle. Det var lenge siden. Jeg kunne derfor ikke helt forstå hvorfor jeg så mange år senere, liggende på gulvet i en nesten fremmed manns hus, plutselig kom til å tenke på dette igjen. Det korte glimtet av en kropp i luften mellom taket av en bygård og asfalten under, før jeg brått hadde lukket øynene da det gikk opp for meg hva jeg var vitne til. Ikke fordi jeg ikke under noen omstendighet kunne tenke meg å se et menneske knuse, eller kanskje derfor, jeg vet ikke, det hadde skjedd instinktivt. Lydene hadde jeg derimot ikke kunnet stenge ute. Først den dumpe, ubehagelige da kroppen traff fortauet med for stor kraft, så skrik fra mennesker som befant seg i umiddelbar nærhet, opphissede stemmer fra de mange som kom løpende og flokket seg rundt den forulykkede, etter hvert en ambulansesirene langt unna, han puster, sa en mann, og da forlot jeg stedet, gikk raskt oppover gaten, rundet et hjørne og så videre, kvartal etter kvartal. Jeg hadde en avtale. Jeg og en kvinne jeg nylig hadde møtt, hun jeg senere giftet meg med og som jeg da gledet meg til å treffe og som jeg fremdeles ofte sa at jeg elsket, hun satt og ventet ved et av vindusbordene i kafeen, jeg var andpusten og hun spurte meg hvorfor, jeg sa at jeg hadde glemt tiden og derfor var litt sen og ikke noe av det andre, det om mannen som lå ødelagt i en sykebil på vei til et akuttmottak. Jeg fikk ikke bildene ut av hodet, men klarte å unngå å sette ord på dem, unngå å innvie henne, og det var vel sånn jeg var den gangen, tenkte jeg, jeg delte ikke det jeg kunne dele, jeg viste ikke alle reaksjoner.

Jeg lå på gulvet i et rom i andre etasje i dette huset og lyttet, forsøkte å høre ham, mannen som bodde der, ham jeg kalte Aksel. Aksel Brenne, sa jeg til meg selv. Ikke høyt, i tilfelle han var på vei opp trappen og denne gangen valgte å gjøre dette stille, liksom på tå, for å unngå trappetrinn som knirket.

Jeg satte meg opp og tok på meg skjorten. Han hadde bedt meg ta den av. Jeg hadde gjort som han ba om. Det hadde blitt slik, ikke egentlig en samtale, men korte beskjeder og en følelse av å skulle lystre. Jeg var ikke slik til vanlig, en som gjorde alt folk ønsket av meg, men så altså denne gangen. Jeg hadde gått opp trappen til et rom ovenpå da Aksel Brenne foreslo det, hadde lagt meg ned på gulvet på hans oppfordring, fjernet et plagg like etter.

Han hadde sittet på kne ved siden av meg, uten å gjøre noe, taus, betraktende, før han la hånden tungt på brystkassen min. Jeg hadde likt det, likt ham. Først da, egentlig. Ikke i begynnelsen, da han åpnet døren og tok imot meg. I det samme heller forstyrret av inntrykket jeg hadde dannet meg av ham på forhånd, gjennom meldingene vi hadde utvekslet, forskjellen mellom dette egenkonstruerte bildet av ham og virkeligheten, men da hånden lå der og jeg kjente varmen fra den, var det glemt. Aksel Brenne var som han skulle være, og han gjorde det han skulle gjøre, en stund, før han plutselig reiste seg og gikk. Jeg hørte skrittene hans nedover trappen og like etter gjennom rommet under, og så ikke noe.

Ikke noe, så lenge? tenkte jeg og reiste meg. Jeg nølte et øyeblikk, usikker på hva jeg skulle foreta meg, rope på mannen eller vente en stund til, før jeg fulgte etter ham, ned trappen, gjennom entreen og inn på kjøkkenet. Han var ikke der. Ikke i den nesten tomme stuen heller. Jeg likte ikke å oppholde meg i rom jeg egentlig ikke var invitert inn i, og nølte, hallo, sa jeg, først prøvende, som for å teste, så høyere, før han svarte, jeg er her ute, ropte han, fra trappen foran huset. Jeg gikk ut, så ham sitte der, uten å snu seg eller på annen måte ta imot meg, med ord eller gester, men heller ikke med åpenbar motstand. I egne tanker, bare. Stirrende utover sletten. Det var ikke vanskelig å nærme seg ham, gå bort og sette seg ned der han satt, dele utsikten. Dagen like før den var over. De lange skyggene av huset og de to bilene. Min og hans. Vinden som nesten løftet med seg et stykke papir fra grusen. Jeg reagerte på dette. Papir her, tenkte jeg og så utover den velholdte plassen. Jeg hadde lagt merke til det med det samme jeg kjørte av fra hovedveien, tålmodigheten og entusiasmen som måtte kreves for å holde eiendommen i så god stand, og jeg ble med ett usikker på om det var jeg som i vanvare hadde kastet fra meg papiret da jeg gikk ut av bilen. En gammel parkeringslapp, kanskje, eller kvitteringen etter et måltid jeg hadde spist på vei utover hit. Jeg fikk for meg at jeg skulle gå bort og plukke det opp, rydde, men da jeg snudde meg mot mannen virket det ikke som om han hadde sett det. Jeg kan vente, tenkte jeg, plukke papiret med meg når jeg går, kanskje uten at han får det med seg, tenkte jeg, og dette stusset jeg over, en så servil side ved meg.

Aksel Brenne reiste seg og gikk inn i huset. Han hadde spurt om jeg ønsket noe å drikke, jeg hadde takket ja og jeg kunne høre ham finne frem glass, at han lot vannet renne en stund før han fylte dem. Bare vann, tenkte jeg, et øyeblikk skuffet, før jeg sa til meg selv at det var det jeg ønsket. Jeg var tørst, ikke annet. Vann og en liten samtale og så kjøre igjen, tilbake til byen. Ikke drikke som inviterte til samvær, øl eller vin eller noe sterkere og så siden ikke lenger kunne bruke bilen, men være nødt til å overnatte. Isteden snart farvel, kanskje ikke engang høflighetsfraser om fortsatt kontakt, men en felles forståelse av at dette ikke egentlig hadde vært vellykket. En sjanse verd å ta, kanskje, men ikke noe mer. Han kom tilbake med glass og vann og isbiter og et vær så god, smilte forsiktig idet han sa det, og det er da noe, tenkte jeg. Han satte seg der han hadde sittet, og jeg kom ikke på noe mer å si, ikke noe annet enn å takke for vannet.

Det er flatt her, sa jeg uten egentlig å henvende meg til ham. Først da jeg hørte mine egne ord skjønte jeg hvor selvfølgelig det måtte høres ut for en som levde sitt liv i disse omgivelsene, jeg visste ikke at det var så flatt her ute, rettet jeg meg selv med det samme, og også dette så banalt, tenkte jeg, verre kanskje, en så grunnleggende mangel på kunnskap om området, jeg mener, fikk jeg akkurat sagt før Aksel Brenne avbrøt meg, jeg forstår hva du mener, sa han, gjør du? spurte jeg, og han smilte igjen, slettelandskapet som strekker seg helt ut til stupet, sa han, huset ytterst, sa han, lyden av bølgene som slår mot klippene langt der nede, sa han, det er bare så overveldende første gang man blir sittende her og ta det inn, disse omgivelsene.

Var det sånn for deg også? Første gang du satt her?

Ja. Første gang og andre gang og ganske mange ganger etter det. Ennå, kanskje.

Er det lenge siden?

Hva?

Første gang?

Nei. Noen år. Jeg kjørte rundt, en tur bare, uten egentlige planer. Da jeg plutselig kom over dette huset og til-salgs-skiltet nede ved veien, stoppet jeg på impuls og leste prospektet de hadde spikret opp på husveggen, nøkkelen hang i en tråd, og det var bare å ta en titt inne, sto det. Det gjorde jeg. Jeg låste meg inn og gikk gjennom rommene, og da jeg til slutt satte meg på trappen her ute, skjønte jeg at denne opplevelsen ville prege resten av mitt liv.

Og så kjøpte du huset?

Ja.

Er det ikke ensomt her?

Jeg kjører inn til byen innimellom.

Likevel. Er det ikke ensomt?

Nei. Ikke som du tenker deg ensomt.

Hvordan tenker jeg det?

Som noe utelukkende negativt.

Kanskje.

Jeg tenkte sånn, jeg også. Før.

Og siden?

Det er ikke så farlig lenger. At det bare er meg. Det er kanskje bra.

Jeg er her, jeg også. Nå.

Ja.

Liker du meg ikke?

Liker?

Jeg vet ikke om jeg likte deg først. Men så. Da du la hånden på brystet mitt.

Du er varm.

Hva?

Jeg tenkte på det mens jeg satt der ved siden av deg. Hans brystkasse er varmere enn min hånd, tenkte jeg.

Var det alt du tenkte på?

Det, og en slags redsel. Jeg forsøkte å skyve den unna, men uten helt å klare det.

Det er vel redselens natur. At det ikke bare er å ønske den vekk.

Ja.

Redd for meg?

Redd for meg selv, sammen med deg. Hvordan det ville bli.

Det ville bli fint. Tror du ikke?

Men etterpå. Når du ikke lenger er her. Hvordan det ville bli da.

Ville det bli annerledes enn før?

Kanskje. Jeg liker best dem jeg ikke legger spesielt merke til. Dem som bare drar igjen uten å etterlate noe inntrykk.

Har du hatt mange av dem her?

Nei. Noen få. Men jeg liker dem best.

Noen få som ikke etterlot seg inntrykk, og mange du ikke kunne glemme?

Nei. Bare deg.

Bare meg?

Hvis du drar nå, kanskje ikke deg engang.

Hva mener du?

Hvis du bare drar. Setter deg i bilen og kjører ut på veien og bort. Da er det som om du aldri har vært her. Kanskje.

Så stort inntrykk etter ett møte?

Ett møte, og så umiddelbart ønske om et nytt møte allerede før det første er over. Ja.

Det kan jeg ikke love.

Jeg vet det.

Jeg er her nå.

Det er ikke bare nå. Det er i dag og i morgen og alt som kommer.

I dag er jeg her og i morgen er jeg hjemme igjen, tenkte jeg, og jeg vet hva som kommer, mer av det som er, og det er greit, det skremmer meg ikke, jeg er i sorg, men jeg er ingen utilfreds mann, mitt liv er godt, tenkte jeg, mitt liv er så godt som det kan bli, tenkte jeg, og først etter en stund kom jeg på at jeg ikke hadde svart på Aksel Brennes siste bemerkning. Kom du til å tenke på noe? spurte han, og jeg sa ikke noe med det samme, familien din? fortsatte han, jeg ristet på hodet, nei, sa jeg, meg selv bare, jeg kom til å tenke på meg selv, sa jeg, og da var det han som ikke fulgte opp, som ble sittende taus, hva tenker du på? spurte jeg etter en stund, deg, sa han, jeg tenker på deg, jeg også, du tenker på deg og jeg tenker på deg og jeg visker ut meg selv så snart noen setter seg ned sammen med meg, sa han, og dette forsto jeg ikke, ikke egentlig, han er da ikke sånn, tenkte jeg, jeg er sånn, tenkte jeg, det er meg han snakker om, tenkte jeg, og da jeg snudde meg mot ham og han for første gang holdt blikket mitt en stund, visste jeg at jeg ikke bare kunne glemme denne mannen.